Mitt ugandiske eventyr

4 av 6 måneder er forbi. Kun to måneder gjenstår av mitt ugandiske eventyr. Og det har virkelig vært et eventyr.

Men hva er egentlig et eventyr?

Et eventyr er ofte fantastiske og utrolige hendelser.Det er ofte en reise. En ferd. Askeladden reiste til skogs, Veslefrikk gikk lengre enn langt og Lille Rødhette var på vei til bestemor. Et eventyr er å være på vei, på reise. En reise gjennom opplevelse og glede, gjennom hindringer og ufordringer, gjennom lærdom og erfaringer.

Derfor vil jeg definere oppholdet mitt som et eventyr. Jeg har vært og er på en oppdagelsesferd østenfor sol og vestenfor måne. En oppdagelsesferd i en ukjent kultur, i et land langt, langt borte. Jeg har møtt det ukjente, og i det ukjente møtte jeg et mangfold og jeg møtte kontraster. Jeg har møtt glede, lykke, smil og åpne armer. Jeg har møtt omsorg, gjestfrihet, omtanke og generøsitet. Jeg har spist søtere frukter enn aldri før og blandt lydene av en ropende minoret, halende haner og gjøende hunder har jeg sovet tyngre enn prinsessa på erten.

Men jeg har også blitt satt på prøve, slik som Askeladd som møtte trollet og som Rødhette som møtte ulven. Jeg har møtt utfordringer og hindringer. Jeg har vært trist, redd, oppgitt og sliten. Jeg har også grått og jeg har også lengtet hjem. Men i eventyr får alltid den gode sin lønn, og jeg har også fått min lønn. For gjennom utfordringer har jeg vokst, jeg har lært. Jeg har fått lærdom som jeg aldri hadde fått innen for Norges grenser. Som jeg måtte ut på reise for å lære

Om 2 måneder er mitt ugandiske eventyr over - og jeg vil leve (forhåpentligvis) lykkelig i alle mine dager - med uvunderlig lærdom som mitt ugandiske eventyr har gitt meg.

Ja, denne reisen til Uganda er virkelig et eventyr - med alt det et eventyr har å by på!

Overraskelser, spontanitet og gode venner

De som kjenner meg vet at jeg er ikke er den mest spontane jenta som finst. Helst skal jeg vite hva som skjer og når det skjer. Det skal innrømmes at Uganda har gjort meg litt mer spontan og impulsiv, men det ligger nok ganske dypt i personligheten min å være det motsatte. Planlegging er fint, syns jeg. Men da mine fine Kampala-jenter spurte så fint om de kunne få overraske meg på bursdagen min, så kunne jeg jo ikke si nei. Og at de overrasket meg er en underdrivelse – for at de jentene kan det å lage et surprise-party er sikkert å visst.


Med beskjeden "Presis klokka 4 må du være klar, til fest og feiring i Kampala vi drar", ble jeg tatt med på en helsprø rebusløype, fraktet på en boda med en boda-sjåfør i dress, lakksko og rose i dresslommen, der det måtte gis kyss på kinn, der menn måtte løfte på skjorte for å vise det neste hint og der det måtte valses rundt i Kampala med øynene bak et bind!

Jeg må ha sett ut som en galning da jeg på et punkt stod mutters alene med et bind for øynene og fingrene demonstrativt inn i ørene (jeg skulle ikke høre hvor Miriam beordret boda-sjåføren om å kjøre).

Men, guri til gøy det var – og bedre ble det då jeg innså at mine fine hadde bestilt 60- minutters spa til meg! Heldig, sa du?

Og tiltross for at dagen var en overraskelse fra det ene til det andre – hadde jeg nok den beste bursdagen i mitt liv. Kanskje jeg kan lære meg å være litt spontan likevel? Jeg hadde det i alle fall ganske så fint.

Varme!!

Du veit det er varmt når du drikker 3 liter vann om dagen, men fremdeles er tørst. Når svetten er en konstant følgesvenn og man kan drysse så mye salt på maten som hjertet ønsker på grunn av dette. Du vet at det er varmt når nettene er for varme til å sove og når du savner en liten bergensk regnskur. Du vet det er varmt når buksene er pakket langt ned i kofferten og når du gleder deg til en kald dusj. Varme og tørke går ofte hånd i hånd - og du vet det er tørt når du snyter støv og når du er usikker på om skillet er naturlig eller berre skit frå støvet...

Men du vet også at du har vendt deg ganske godt til varmen når du fremdeles drikker rykende varm te og kaffe, når du kan sitte i en overfylt taxi som sitter fast i trafikken midt under solsteiken uten å klage, når du kan ta deg en spasertur klokka 3 på dagen og når du kan glede deg til en økt på treningssenteret der termometeret viser 26 grader!

Med andre ord - det er tørketid og varmetid, på godt og vondt

Dansende eller ei – brudepike var jeg

En varm og solfylt dag i oktober spurte en nyerverva venninne så fint om de to nye muzungene ville være brudepiker ved hennes kommende introduksjon i januar. Lite visste vi hva en introduksjon var, men ordet brudepiker hørtes fint ut, og vi takket og jublet over tilbudet. Men med tanke på at dette var i oktober og at det skulle skje i januar, for ikke å snakke om at vi hadde kjent jenta i 2 uker, tvilte vi litt på dette fine tilbudet, muzungu eller ei.

Men så kom nå dagen for introduksjonen, et kulturelt aspekt uten like, der mann blir «introdusert» til sin kvinne, og i et brudepikefølge bestående av søstre og kusiner, var Malin og jeg.

Oppdressa i rosa skulle jeg både hilse og knele, smile og danse. Om jeg egentlig danset, kan nok settes under tvil, men ellers så gikk det hele i fin stil. Det hele var som et skuespill – hvor var den forsvunne brudgommen? Han måtte finnes... Hvem var jenta, var hun pen nok, danset hun fint nok? Var jenta godtatt? Var brudeprisen stor nok?

Men alt endte så fint med at mannen fikk sin jente, og hun fikk sin mann. Og det ble sunget og danset av glede, i kulissene av rosa og gull og blandt gjester i fargesprakende tøy.

Dagen da Seline ble 20!

Da jeg var liten, eller - mindre enn nå, var alle 20-åringer store, litt skumle, men veldig kule. Og dagdrømmene og fantasien om livet som 20 var mange - hvor stor er man ikke som 20? Hva gjør man ikke som 20? Jeg hørte ord om ost-kjeks-og-vin, jentekvelder, sene kvelder og kjekke gutter – og drømte om framtiden.

Så da dagen kom for Seline's dag, måtte det feires med pomp og prakt, som det sies, med en liten ugandisk vri, for de uganiske resurssene måtte utnyttes til det fulle. Til tross for at Seline brukte dagen før dagen på sykehus for diverse prøverier og på en arabisk antibiotika-kur, skulle programmet for dagen ut i livet og bankende på Seline's dør stod en boda-kar med et smil på lur, klar for en tur på en ballong-isert motorsykkel. Ventende ved Logogo (kjøpesenter) stod to festklare jenter og ventet på bursdagsbarnet – og etter to timer med manikyr, jenteskravl, caffe mocca og diverse var Seline's nedbitte neglstumper forvandlet til diva-røde negler, et bursdagsbarn verdig.

Første del av planen var vel gjennomført og så langt var jenta fornøyd. Men da et skjerf ble knyttet for øynene og hun ante en boda-boda-tur i vente, kom det noen protester fra jenta - men det ville vi ikke høre noe av. Ferden endte på den flotteste indiske resturanten jeg har vært på, der stjernene dannet taket og maten var himmelsk! 

Forhåpentligvis stod all kreativitet og planlegging til 20-åringens forventninger – og at 20-års dagen blir husket som fin! 

- Glad i deg, Seline!

En kulturell opplevelse

Det er utrolig hvor spontane og inkluderende ugandere kan være. Et hei, et lite smil og litt små-snakk, og før du vet ordet av det er du invitert til det ene og det andre. I dette tilfellet, en graduation-seremoni, der gjestelistene er begrenset til to personer per graduate. Så forgje mandag var jeg pynta og festklar i høghelte sko og stroppeløs kjole klokka 6 om morgenen, og representerte morstittelen sammen med den kanskje mer representative amerikanske amerikanske mentoren min (selvutnevnt mentor) og to kappekledde og stolte graduates.

De to graduates

Pynta og klar, klokka 6 om morgenen

At jeg kunne sitte i ro i flerfoldige timer uten å kjede meg, er noe jeg tok for å være en umulighet. For her snakker vi en 6 timers seremoni med eviglange taler og oppramsing av navnelister, som ble avbrutt av kortvarige hattekastinger. For min del bestod seremonien mer av prating , som kanskje er grunnen til den manglende utolmodigheten. Hattekastingen var som tatt ut fra en amerikansk film og de brakte en viss interesse fra min side, da jeg aldri har sett slike hatter før, men denne interessen varte bare til jeg senere satt i taxien med to halv-sovene graduates på hver skulder, med en hatt på hver side som drev og stakk meg i fjeset.

Dagens transportsmiddel var til forandring fra boda-bodaer og de overfylte taxiene, en taxi av det formatet som vi nordmenn kjenner de best og ikke som de overfylte Toyota Hiance, som er de normale taxiene i Kampala. Men glad som jeg er i disse boda-bodaene måtte jeg likevel ta meg en liten tur på en av disse motosyklene. Og da snakker vi 100 meter bort til en minibank, sittende i damesal med høghelte sko og flagrende kjole, for tiltross for min korte høyde er jeg ikke så trent i dette å gå med høghelte sko, og nektet plent å gå så langt. Må nok innrømme at skoene ble tatt av ved en senere anledning.

Skoene måtte av tilslutt ...

Til ære for de to ferdig-studerte-jentene var lunsjen lokalisert på det fineste hotellet i Uganda – Hotel Serena. Her snakker vi et 5-stjerners hotel. Likevel var buffee-prisen 70 kr og det er lenge siden jeg har spist en så god lunsj. Desverre tok jeg ingen bilder av maten, for hvem kan huske på slikt når man har et slikt måltid framfor seg? Men en liten fotoshoot har man alltid tid til..

Jeg følte meg skikkelig primiligert som ble spurt om å være med på denne dagen; for det første får det bare lov til å ha to gjester med seg, og for det andre var vi bare 6 stk som spiste lunsj sammen, for på grunn av prisnivået (les: dyrt, her i Uganda) så ville de holde det lite. Jeg lærer bare gang på gang hvor gjestfrie og inkluderende ugandere er, og hvor lite vi nordmenn er i forhold. Vi har så uendelig mye å lære av hverandre, og litt av denne gjestfriheten vil jeg ta med meg hjem til Norge.  

Blandt alt det vakre

En kveld i desember, langt over leggetid, fikk jeg en facebook-mail fra vår kjære miljøarbeider, Idun, der hun spurte så fint om jeg ville si noen ord om oppholdet i Uganda samtidig som kenyanerene skulle ha sin presentasjon. Trøtt som jeg var, skummet jeg bare lett over innholdet, tenkte at hun refererte til Hald-dagen i april, svarte ja og tenkte ikke mer over denne litt difuse meldingen. Så en kveld på Infield mens jeg var godt igang med nok en tapende runde i boms og president, spurte hun meg, ut av det blå, om jeg var klar for å dele vitnesbyrdet mitt dagen etter. Etter litt om og men, tenkte jeg at; jaja, jeg er vel her i Uganda for å ufordre meg selv, så la gå. Og la meg den kvelden en liten smule nervøs og med svirrende tanker om hva jeg i det hele tatt skulle si.

Men tiltross for nervøsiteten, gikk det visst greit, skal jeg tro publikumet. Så jeg tenkte jeg likegodt kan dele det jeg sa, med dere også, for det er tanker som jeg ikke vil glemme når jeg atter er hjemme igjen i vakre Norge og min egen kultur.

Infield, 6.januar 2012

Den dagen jeg fikk en telefon om at jeg skulle reise til Uganda, visste jeg rimelig lite om det landet som skulle bli mitt hjem for 6 måneder. Og det var vanskelig å forestille meg hva jeg hadde i vente. Ja, jeg visste at det var et land i Øst-Afrika, og jeg visste at det blandt annet grenser både Kongo, Rwanda, Kenya og Tanzania. Jeg visste at det er et fattig land. Et av verdens fattigste land, med millionervis av arbeidsløse og sultne mennesker. Og jeg visste at Norge derfor gir bistandsstøtte til dette landet. Jeg visste at landet har en av de høyeste prosentene med HIV og AIDS smittede, og at millioner av mennesker har en vanskelig hverdag og at millioner av barn og unge er foreldreløse på grunn av dette. Det lille jeg visste var for det meste negative ord og dystre tall. Men jeg hadde også hørt at Uganda blir kalt «Afrikas perle», men bastant som jeg er, tenkte jeg Norge er uansett vakrere.

Men selv om ordene og statestikkene kanskje er sanne, og selv om Norge kanskje alltid vil være det vakreste landet, i mine øyner, så har tall blitt til bare det: Tall. Og jeg har fått oppleve at Uganda er så mye, mye mer enn bare fattigdomsstatistikk og HIV- og AIDS-tall. For meg er det landet som omtales som Afrikas perle, virkelig blitt til Afrikas perle i mine øyne. For Uganda er grønt og frodig, med bedre frukter enn jeg noen gang har smakt. Uganda har varme, og da tenker jeg ikke bare på den steikende varmen frå den brennende solen, men også på en varme og omsorg blandt menneskene i dette landet. Folk bryr seg virkelig om hverandre, folk tar seg tid og folk gir av både av seg selv, ord og kjærlighet. Det er et land med en kultur for vennskap og nestekjærlighet. En kultur som jeg (delvis) har adapter uten å engentlig være klar over det. Jeg gikk frå å bruke et vanlig «hei» som hilsemetode, til å måtte stoppe og hilse på. Jeg gikk fra å spise med gaffel og kniv, til å spise maisgrøt og suppe med fingrene. Jeg gikk fra å se strykejernet som et verktøy for fint-folk og de eldre, til å bli hoppende glad da en romvenninne på Commission hadde et strykejern med i bagasjen. 

Norge er kanskje et av de rikeste landene i verden, og vi har kanskje alt, materielt sett. Men likevel ligger Norge nest høyest på selvmords-statistikken og nordmenn skriver ut anti-depressiva og sykemeldinger på løpende bånd. Mange av oss kjenner ikke vår egen nabo og folk har stadig «dårlig tid.» Det får meg til å spør meg selv; Har vi egentlig alt?

Selv om jeg elsker landet mitt, og det er der jeg vil bo, så har oppholdet mitt i Uganda lært meg så utrolig mye. Jeg har sett verdien av faktorer jeg kanskje hadde glemt og jeg har virkelig sett at penger ikke er alt. Norge har kanskje alt, materielt sett, og Uganda er kanskje ett av de fattigste landene på verdensbasis. Men Uganda har likevel så mye som vi ikke har. For meg er Uganda virkelig blitt «Afrikas perle».

Grønt og frodig!